Tidlig eller sen? Bare seg selv!

Foreldrene sammenligner vidt og bredt alt som babyene deres allerede kan, mens du sitter stille og lytter. Det høres ut som om de snakker om babyene i bleiereklamen, de som kjører rundt på rulleskøyter i bare bleien. Babyen din har ikke engang lært seg å krabbe og nå nærmer seg ettårsdagen… Men ta det med ro, la deg ikke bli påvirket av sammenligningshysteriet.

Vi på FamiliePrat synes at vi heller skal gjøre opprør mot det. Her forteller foreldre om sine fullt normale barn som er «sene» eller gjør ting som alle andre barn også gjør, men som man velger å ikke skryte av.

- Datteren min kunne ikke gå før hun var 15,5 måneder. Hun har dessuten sagt «voff, voff» til en person i permobil, forteller Elisabeth.

En annen mor skriver om sin datter på drøyt ett år, som nektet å spise den hjemmelagde kjøttdeigsausen, men gjerne gikk ut å sugde på litt hundebæsj i stedet. Upassende mat er noe de fleste barn prøver.

- I dag var sønnen, som er 16 måneder, ute med sin gåvogn. Han stanser, plukker seg i nesen og får ut en stor buse. Så kikker han litt skeptisk på den før han putter den i munnen sin, sier en mamma.

Noe som du kanskje ikke heller stolt hadde snakket om i barselgruppen er det som Pernille forteller om.

- Det var reklame på TV og den viste en mørkhudet mann. Da sier sønnen min «Se, apekatt». Vi kan ikke la være å fnise litt, men vet ikke hvor vi skal gjøre av oss selv når han i neste reklame sier «Å, pappa» når TV-en viser et nærbilde av Hitler, skriver hun.

Les også: Få et innblikk i ditt barns hjerne

Alle foreldre har opplevd pinlige ting eller bekymrer seg over noe som har med barna å gjøre, men det er sjeldent noe som vi snakker om når vi møtes. I hvert fall ikke før barnet har blitt litt eldre og vi har fått perspektiv på situasjonen, er tryggere som foreldre og innser at vårt barn er normalt til tross for at det ikke krabbet når det var ni måneder.

Men dette er ikke noe som du er klar over når du sitter med din baby på elleve måneder og snakker med en mamma fra barselgruppen din. Hennes baby klatrer rundt på en sofa litt lenger bort, men stabber snart mot dere. Da kommer det igjen, det som du allerede har fått høre så mange ganger.

- Thea har allerede gått i en måned! Hun er jo så tidlig. Hvordan er det med Elias? Er du ikke bekymret for at han ikke krabber enda?

Du er så lei av å høre dette enda en gang og vet ikke hva du skal svare. Samtidig sprer seg et stikk av angst i kroppen: «Tenk om sønnen min ikke er normal?»

Mange kjenner seg igjen i denne situasjonen. En mamma forteller om hvordan hun skrekkslagen ringte til helsestasjon etter at andre mødre lurte på om det kunne være noe galt med datterens bein ettersom hun ikke gikk ved ett års alder.

Så fint det hadde vært hvis alle babyer begynte å sove hele nettene ved tre måneder, spiste med god appetitt ved seks, krabbet ved åtte, gikk og kunne si mamma ved tolv. Men slik ser jo ikke virkeligheten ut. Alle utvikles i ulike takt og har ulike evner: Enkelte barn går tidlig, andre venter med det i flere måneder etter ettårsdagen. Da snakker allerede noen barn siden flere måneder, andre fortsetter å bare lage lyder en god stund.

- Over 90, ja nesten hundre prosent av alle friske barn, faller innenfor normen. Å si at et barn er «sent» ligger snarere i betrakterens øyne. I løpet av foreldrepermisjonen ligger fokus på barnet og da blir utviklingen et naturlig samtaleemne, sier barnepleieren Christine Hildebrand.

Les også: - Flink er et fy-ord

Hun forteller også at det hovedsakelig er førstegangsforeldre som sammenligner sine babyer.

- Fleregangsforeldre er tryggere i sitt foreldreskap og da er det ikke så viktig å få bekreftelse fra andre, sier Christine Hildebrand, som merker hvor sårende det er for foreldre å høre at deres elskling er «sen».

For det er de motoriske ferdighetene i det første året som vi helst sammenligner. Kanskje for at de er mest åpenbare når vi møtes i barselgruppene. Men alt ettersom våre barn vokser, så vokser og modner også vi foreldre i vår rolle, og suksessivt forsvinner usikkerheten, og med den også behovet av å sammenligne.

- Når vi blir tryggere foreldre trenger vi ikke å fortelle alle hvor mange armhevinger lille Sofie klarer på turnen eller at Filip snart kan lese til tross for at han kun er fire år. Vi vet at våre barn er fantastiske og trenger ikke å få det bekreftet utenfra. Men vi vil selvsagt fortelle om og være stolte av dem. Det er når barnets bedrifter alltid blir det store samtaleemnet og hensikten er å sammenligne som et problem finnes, sier Hildebrand.

En mamma forklarer det slik:

- Jeg synes absolutt at man skal få være stolt over sine barns fremskritt. Hva jeg ikke liker er når det blir frekt. Jeg synes det er kjedelig når jeg stolt forteller at sønnen min , på seks måneder, sitter selv og får svaret: «Jaha, datteren min har sittet siden hun var fire måneder og tre uker». Da blir det noe slags spent tvang å vise at ens eget barn sannelig var litt tidligere. Som å være stolt over å ha heklet en gryteklut og noen sier «Jaha, jeg har nettopp heklet ferdig et sengeteppe».

Christine Hildebrand synes at man skal tørre å snakke med den som tvangsmessig sammenligner, slik at man slipper å havne i en sammenligningsspiral. Prøv å ikke kun snakke om babyer, snakk om annet også.

- Det er sjeldent at sammenligningshysteriet går for langt og at barnet tar skade, men det kan være nok så sårende og slitsomt for forelderen. Kanskje unngår man å være sammen med andre foreldre. Fokus kan havne på at forelderen prøver å presse barnet sitt til å lære seg ting, i stedet for å nyte av tiden. Da kan tilknytningen, som ligger til grunn for trygghet og selvfølelse, forstyrres, forklarer Christine Hildebrand.

Så ikke sammenlign, men nyt av ditt fantastiske barn. For du vet jo at nettopp ditt barn er best og penest. Ikke sant?

Les også: Følg barnets utviklingssprang