Nå kan jeg si navnet hennes
Gravidmagen er nettopp malt med fine vannfarger. En forventningsfull storesøster og en stolt mor viser opp kunstverket for kameraet. Uke 33. Nå er det ikke langt igjen til lillesøster skal få se dagens lys. Men Tindra får aldri se lyset, for hun dør i magen i uke 36. I dag, seks år senere, har Pernilla Sandberg lært seg å leve med sorgen.
- Jeg har vært med om å miste et barn og på en eller annen måte vil jeg ikke være uten det.
Når man lytter til Pernillas historie er det vanskelig å skjønne hvordan man kan fortelle om sorgen og savnet uten å begynne å gråte.
- Sorgen går aldri over. Men, uansett hvor utenkelig det enn føles i begynnelsen, så overlever man. Målet har vært å kunne si sitt barns navn uten å begynne å gråte, forklarer Pernilla.
Svangerskapet med Tindra hadde vært fint. I den 36. graviditetsuken begynte Tindra å sparke mindre. Jordmor på helsestasjonen beroliget henne med at det fantes mindre plass for babyen å bevege seg på inne i magen.
Dagen etterpå våknet Pernilla av at hun hadde drømt at Tindra var død. Hun prøvde å vekke henne i magen, men uten resultat. Hun sa til seg selv at om hun bare sov litt til så ville alt være bra igjen når hun våknet. Når hun siden sto opp prøvde hun å få respons inne fra magen på alle mulige måter, hun dyttet på magen, spiste is, la seg på rygg. Men ingenting skjedde.
Pernilla og Michael, mannen hennes, dro inn til helsestasjonen hvor jordmoren lyttet etter hjertelyder. Plutselig hørte jordmor en svak puls. Men det viste seg å være Pernillas eget stressede hjerteslag som slo igjennom.
De ble sendt til sykehuset. Der fikk de beskjeden: Tindas hjerte slo ikke mer. I etterkant fikk de vite at hun hadde dødd av propper i morkaken. De fikk møte en lege og en jordmor for å snakke om fødselen.
- Da ble jeg forbannet! Jeg bare skrek «Er du gal? Ta ut det døde barnet nå!», husker Pernilla.
Jordmoren var streng på en god måte og gjorde klart for Pernilla att «Du skal føde». I dag skjønner Pernilla hvorfor. Hun forteller at det er mye bedre å føde ut barnet. Da er det lettere å ta til seg barnet og på sikt kunne gå videre.
De ble sendt hjem og det begynte å synke inn hva som hadde skjedd. Da ble det også naturlig for Pernilla at hun skulle føde barnet sitt, og to dager senere dro de tilbake.
Les også: Navlestrengen kvelte babyen
Pernilla, mannen hennes og svigerinnen Monica ble møtt av en erfaren jordmor. De fikk et skjermet rom lengst ned i korridoren.
Etter fødselen spurte jordmor om Pernilla ville ha Tindra på magen. Men hun turte ikke, redd for hvordan hennes døde datter ville se ut. Svigerinnen hennes gikk frem og så på Tindra og sa at «Hun er nydelig». Da slapp uroen. Men det tok to timer før hun turte å holde datteren sin.
Jordmoren hjalp Pernilla med å kle på Tindra og spurte om hun ville at Tindra skulle ha bleie på seg.
- Det er et viktig minne, at jordmor behandlet henne som en riktig baby, sier Pernilla.
Dagen etterpå kom datteren Linnea, som da var fem og et halvt år. Det var fint for Pernilla å se hvordan datteren som en selvfølge tok Tindra i fanget sitt, og koste og kysset sin lillesøster.
- Den dagen var det fryktelig å dra og ikke få ta med Tindra hjem, sier hun.
Noen dager etter fødselen holdt de en navneseremoni og begravelse i sykehuskapellet.
- Vi bestemte at vi skulle gi slipp da, forteller Pernilla. I bloggen sin beskrev hun hvordan det føltes:
«Jeg holdt hånden hennes, ville ikke slippe, ikke la henne gå, men visste at jeg var nødt. Michael tok forsiktig hånden min i sin og sa at vi måtte gå nå. Mitt hjerte i tusen biter, for å aldri bli ordentlig helt igjen.»
Les også: "Jeg tenker på barna jeg har mistet, hele tiden"
I løpet av månedene av sorg som fulgte husker Pernilla det som om hun ikke levde, hun bare pustet. Hun begynte å legge skyld på seg selv og tenke at «Hvis jeg bare hadde krevd en ultralyd, da hadde de sett at noe var galt og tatt henne ut», «Hvordan kunne jeg ikke forstå?», «Led hun?», «Var det min skyld?»
I dag har Pernilla kommet til ro med disse tankene og vet at det ikke finnes noe hun kunne ha gjort annerledes. Hun har tatt mange bilder og hun begynte å leve for å lage et fotoalbum.
- Jeg var i stand til å dra inn til byen til nærmeste hobbybutikk for å lete stjerner – Tindra betyr jo stjerne – men jeg klarte ikke å ta hånd om min andre datter eller hjemmet.
På internett fant hun andre som hadde vært med om det samme og hun ble medlem i en foreldreorganisasjon for mennesker som hadde mistet et barn tidlig, senere ble hun selv kontaktperson. En av de vanligste spørsmålene som hun fikk der var hvordan hun klarte å leve videre. Pernilla forklarer at man må få ha et sørgeår.
- Man trenger å gå igjennom alle fire årstider, alle høytider og årsdagen. Utrolig nok, så kommer faktisk en dag når man føler at «Ja, jeg overlevde».
Hun husker akkurat hvordan det var for henne.
- Etter omtrent ett og et halvt år når jeg satt ved Tindras grav kom jeg på meg selv med å tenke at jeg var lykkelig igjen. Jeg trodde aldri jeg ville komme dit.
En ny graviditet hjelper en også å gå videre. Pernilla ble gravid igjen to måneder etter Tindras død.
- Min første tanke var at «Gud, hva har vi gjort? Skal vi gå igjennom dette en gang til?»
Svangerskapet ble preget av bekymringer og hyppige kontroller. Men så i desember 2009, samme året som Tindra døde, så ble lillebror Elliot født.
- Han var balsam for våre ødelagte hjerter, sier hun.
Etter to og et halvt år til – og en graviditet som hun delvis kunne nyte av – så kom mistingen Elias – deres «lille revansjeunge».
Pernilla kom ut av den vanskelig tiden som et mer ydmykt menneske. Derfor kan hun føle at hun allikevel er takknemlig for det som skjedde, at det kom noe godt ut av det vanskelige. Nå har hun tatt steget til å utdanne seg til sosialarbeider. Det hadde hun aldri gjort ellers. Hun vil arbeide med krisehåndtering.
I dag er Tindra veldig levende i familiens liv og de snakker ofte om henne. I stua har de en hylle med bilder på alle barna når de sover. Hver jul og på årsdagene henger Pernilla inn en ny halskjede til datteren sin i et kikkeskap. Da kikkeskapet fortsatt var ganske tomt var Pernilla på et treff med andre som hadde mistet barn, og hun husker hvordan hun der satte opp sitt endelige mål.
- En kvinne gikk frem og tente et lys for sitt døde barn, som hun kunne si navnet på uten å begynne å gråte. Jeg skjønte ikke hvordan! Da tenkte jeg at «Det skal jeg også klare å gjøre!» og det ga meg håp om å kunne leve og være lykkelig igjen.
I dag kan Pernilla si «Tindra» uten å begynne å gråte.
Les også: Barn og sorg