Det blir sikkert en jente neste gang

Dette er en kronikk av Johanna Jansson som arbeider som redigerer og skribent, er gift og har to barn.

Jeg har to barn. Begge gutter, begge født fredag ettermiddag, begge blonde og begge (foreløpig) blåøyde. Min eldste sønn er en livlig skravlebøtte på 2,5 år. Når han legger armene sine rundt halsen min, spiller det ingen rolle om den siste strømregningen er skyhøy, om det har vært jævlig på jobb eller om bilen har gått i stykker. Han får meg til å føle meg vel. Alltid. Minsten min er fire måneder og han er den koseligste lille krabaten man kan tenke seg. Han er mitt lille gull, mitt nurk, min mini-me. Jeg er så forelsket i mine smårollinger og lever i en boble av total lykke. Men så finnes det disse menneskene i omgivelsen som prøver å stikke hull på boblen min. De som synes synd på meg fordi jeg er guttemamma.

Alle vil vel ha en jente?!
Første gang vi viste frem vårt nye mirakel for mannens slekt syntes en av de eldre damene tydeligvis ikke at sønnen vår var verdt noen gratulasjoner. I stedet sa hun at det var leit at jeg ikke hadde fått «en liten jente, for det vil jo alle kvinner ha». Og der sto jeg – stoltest i verden over min lille gutt – og ble lei meg helt inn i beinmargen. Jeg har aldri savnet eller lengtet etter en datter. Jeg har jo fått de beste barna jeg kunne få – nemlig våre fine barn.

Les også: Blir det gutt eller jente?

Hvorfor, hvorfor, hvorfor?! Hvorfor anses ikke en familie som helt vellykket hvis det ikke finnes barn av begge kjønn i den? Er det fordi parene i de mest populære filmene og TV-seriene ofte har en gutt og en jente? Eller fordi familiene i feriereklamene alltid består av to voksne og to barn av hvert kjønn? Og hvorfor tror folk at en datter er hver kvinnes høyeste ønske? For å ha en nær relasjon til et barn i voksen alder, sier noen. For å få bli mormor, sier andre.

Jeg skaffet ikke barn for å få barnebarn
Å få barn er en egoistisk handling. Man setter et liv til verden for å kjenne uvilkårlig kjærlighet, for å få et barns fullstendige hengivenhet og for å føre arven sin videre. Men å skaffe barn er også det mest ikke fremtidstrygge man kan gjøre. Hvorvidt jeg får følge med mine voksne barn gjennom studier, ansettelser, bostadskjøp og familiebygging er helt utenfor min kontroll. Jeg kan bare håpe at sønnene mine om 20 år eller så, synes at jeg fortjener å få sitte i baksetet og gi noen råd og tips nå og da.

Og dette med barnebarn. Man skaffer vel ikke barn for å få barnebarn? Eller gjør man? I så fall er det ikke rart at internett flommer over av forum om besteforeldre som mangler egne interesser og krever alt for stor plass i sine voksne barns familier. Jeg har heldigvis aldri opplevd dette. Besteforeldrene til mine barn henger ikke opp sine liv på oss. Vi slipper mer enn gjerne og regelmessig inn den eldre generasjonen i vårt hjem og vårt familieliv, ettersom vi vet at de går tilbake til sitt etterpå. Til sine byggeprosjekter, sin strikking og sine reiseplaner. Og det er akkurat slik det skal være. For vår barn er ikke, uansett hvor godt vi hadde det som små, noen typ av belønning for godt gjennomført arbeid. Våre barn er ingens dessert. De finnes ikke til for våre foreldres skyld.

Les også: Slik takler du svigermor

Barna mine har ikke feil kjønn
Vi har sjansen til å forme våre barn. Å vise dem hvordan sunne relasjoner til slekten kan se ut. Hvis jeg er heldig å få barnebarn i fremtiden så håper jeg at sønnene mine gjør som sin far. Tar pappapermisjon og tar ansvar for relasjonen til farmor og farfar. Og hvis jeg skulle bli en slik grenseløs kjerring som skaper kaos og konflikter så håper jeg at sønnene mine står opp for partneren sin og gir meg skikkelig kjeft.

Mine små gutter har alle forutsetninger til å vokse opp til fantastiske menn, for de er allerede så fantastiske at jeg blir forundret hver dag. De er det beste, mine små. Og den som tør å si at de har feil kjønn, stirrer jeg nå på og så ryter jeg «Det var skikkelig dumt sagt, skikkelig dumt sagt!».

Se også: Slik er det å ha fire gutter